S e l v s a g t

Slaktet og spyttet ut

2006-09-21T11:50:00.000+02:00

Kjetil Rolness er en luring. Han skriver bramfritt men innholdsløst i Dagbladet, han poserer litt her og der, men egentlig er han en sylskarp satan med en fantastisk venen til å sette folk skikkelig på plass. Artikkelen jeg vil dere skal lese er gammel, men forhåpentligvis ulest av de fleste. I hvert fall inntil dere leser den nå.

Et verre eksempel: Mannen skal som regel slippe kvinnen foran seg, men når gjelder unntakene? Det eneste Lundesgaard nevner, er at mannen tradisjonelt skal gå først i smale trapper for å unngå å se kvinnens ankler. Burde vi ikke heller få vite at mannen bør gå først hver gang han er vert? Den som har bestilt bord på restaurant eller billett på kino, skal følge sin(e) gjest(er) til bordet eller plassene. Dette har også med beskyttelse å gjøre: Det er ikke særlig galant å sende daten sin først inn døren på Theatercaféen. Vet ikke Lundesgaard dette, eller har han fortapt seg i kuriositeter fra viktoriatiden?

Nå er det kanskje dårlig gjort å godte seg over andres ulykke, men det må samtidig være lov å glede seg over god kritikk. Les med respekt, skriv uten, er vel mantraet.

Bankys Barely Legal

2006-09-20T21:14:00.000+02:00

Problemet mange synes å ha, er å se menneskers idiotiske oppførsel om et resultat av den grad av frihet de har, og ikke bare som menneskers idiotiske oppførsel.

Muligheten til å ytre noe, er et av målene på hvor godt samfunnet er. Hva som ytres er uttrykket for hvor godt mennesket er.

Jeg vil påstå at grafittiartisten Banksy er god. Lenken er vel verdt en kikk. Om ikke annet, så for å se Paris Hilton naken.

Thursday nite saw the special VIP preview of Banksy’s guerilla art installation “Barely Legal” in LA’s downtown warehouse district. Highlights included a live pink elephant and a vandalized delivery truck INSIDE the gallery, a melted British phone booth & a display case featuring Banksy’s newly “remixed” Paris Hilton CDs and a colony of live cockroaches.

Moralske problemer på en onsdag

2006-09-20T19:46:00.000+02:00

"Ethvert menneske er, i følge stoikerne, først og fremst overlatt til å ta vare på seg selv; og ethvert menneske er helt klart, og det i alle livets fasetter, bedre skikket og tilpasset til å ta vare på seg selv, enn noen annen person", skriver Adam Smith i The Theory of Moral Sentiments. Jeg tror tanken er god, men feil: Selvsagt finnes det masse mennesker som ikke er best skikket til å ta vare på seg selv. Både fysiologiske og psykologiske kasus kan ikke bare ha godt av, men også være livsavhengig av, hjelp fra utenforstående. Det er vanskelig å finne det moralske grunnlaget for å ta vare på dem, om du flørter med ekstremindividualisme.

Jeg kom til å tenke på passasjen, fordi den brukes ofte av mennesker som hevder at Adam Smith ikke mente det var den overdrevne og hedonistiske grådigheten, men derimot den balanserte selvinteressen (mye av tanken om Self-intrest lånte han fra de greske stoikerne), som var den viktigste drivkraften bak verdiskapning. Og jeg har lest en overbevisende artikkel av Richard Morgan, som heter The Critic of Exploitation: Adam Smith, hvor Morgan redegjør godt for hvordan Adam Smiths moralske grunnlag for frimarkedsøkonomien, ikke baserer seg på utnyttelse, men på en selvinteresse som også involverte moralske begrensninger.

Selvinteressen, som er knyttet til tanken om selvberging, er likevel det absolutte moralske grunnlaget for handel. Du må handle med andre; det er fånyttes å ønske seg almisser, mener Smith. Du må ha noe å betale med. Veldig enkelt fortalt: En transaksjon er bare moralsk om begge deltakerne, får noe de selv har lyst på, i bytte for det de gir fra seg. Men når en filosof som Smith anerkjenner moral som en avkledbar og påkledbar dyd, må han da også anerkjenne moral, i seg selv, som handelsvare? Se for deg en transaksjon hvor A får penger fra B, mens B får en moralsk opplevelse av å ha gitt pengene. (B kan vel også få en seksuell tilfredsstillelse av transaksjonen, men da får han i midlertidig et produkt.)

Transaksjoner hvor du betaler for en vare som er ikke-materiell, er hverdagskost. Intellektuell refleksjon er handelsvare, ideer er ikke bare prisverdige, de er også prisbare, og mennesker ringer sex-telefoner for 29 kroner tellerskrittet. Men finnes det transaksjoner hvor A får noe av B uten at A gir noe som helst igjen -- som likevel er moralske, sett med Smiths øyne? Og ikke med disse guttas optikk.

Jeg er fristet til å si det med Tom Wolfes karakter Jojos ord.

«Les litt filosofi. Jeg skal vedde på du vil like det.»
Jojo så ut til å ta inn budskapet, for han trakk albuene bort fra posisjonen der de støttet den lengtende skikkelsen på bordet, og rettet seg opp.
«Jeg ville ikke ant hvor jeg skulle begynne.»
(I am Charlotte Simmons av Tom Wolfe)

Derfor spørsmålet: Noen som har lesetips?

Buk finner veien hjem

2006-09-14T21:57:00.000+02:00

Hank og Neeli Cherkowski sitter på Olympic Auditorium i L.A og kikker og kicker på boksere og brytere og bøtter med blod og vann. Rikdommen har sneket seg innpå den gamle shortstorygreven, han som blei dikter, som blei full, som blei altfor opptatt av å være BUK at han av og til glemte å skrive. De to gurgler medbrakt pils, knekker pølser og forsøker å unngå å få den helvetes ketsjupen på skjortekraven. I ringen spruter blodet, og kampene går mot slutten. Buk blei aldri Papa Hem, men han stifta sin egen familie, av lurvete boktrykkere, sigøynere og pakk, -- og likevel er det ham som slummer ned i kveld. På stedene et kort oppkast fra arenaen, rundt rennestein pluss, må det være lov å si at lufta stod i pils og piss og saltmat, selv om vær og vind aldri hører hjemme i gode historier.

Her inne var det servitørene som serverte minst, og den ene grustråkkeren etter den andre serverte knyttneveslag og historier om det samme, så du visste at Rocky Marciano og Archie Moore kom på bordet, og da heiv Buk seg på – vil du si det sjøl?

”Jeg hadde alltid litt lommevisdom å dele ut: ’Du må være hard i nakken for å vinne, du må kunne stå ti runder ut og fortsatt ha overskudd til å jule opp sniken med glassgliset på første benkerad etterpå. SELVSAGT trenger du litt talent også, men du må være seig’, fortalte jeg dem i barene på Main Street, et steinkast fra sentralen med de grå hundene. Og du, forresten, det er det du trenger for å skrive også”.

Jakta har begynt

2006-09-11T22:30:00.000+02:00

Bittet bak i nakken klødde og inviterte stuerommet inn igjen, kjevebeinet hans var tydelig i det barberte ansiktet, enda tydeligere ble det når han tygga hardt, og han snudde hodet halvt, smilte, og vendte seg så tilbake til rifleløpet og ei fille med grove merker av krutt og skitt. Han blåste gjennom metallet til det kom en dyp lyd.
I dag falt han rett etter bekken ved merradauen, det ladde geværet sto pålestøtt i den ubarberte fjellsida, løpet tett i jord, og de orda jeg ville slengt ut til en likemann, ”må du faen holde deg på beina, gutt”, de orda han rådde over, vaka foran øynene mine når jeg lukka dem. Natta finta ut kvelden og vi gikk begge i seng, han fortalte ei historie fra sykehuset, jeg sovna før den slutta.

Ringside: Nussbaum versus akademisk feminisme

2006-09-08T18:19:00.000+02:00

En artikkel verdt å lese.

Avsnittet under får fungere som en appetittvekker (eller et ropende varsku).

These developments owe much to the recent prominence of French
postmodernist thought. Many young feminists, whatever their concrete
affiliations with this or that French thinker, have been influenced by
the extremely French idea that the intellectual does politics by
speaking seditiously, and that this is a significant type of political
action. Many have also derived from the writings of Michel Foucault
(rightly or wrongly) the fatalistic idea that we are prisoners of an
all-enveloping structure of power, and that real-life reform movements
usually end up serving power in new and insidious ways. Such feminists
therefore find comfort in the idea that the subversive use of words is
still available to feminist intellectuals. Deprived of the hope of
larger or more lasting changes, we can still perform our resistance by
the reworking of verbal categories, and thus, at the margins, of the
selves who are constituted by them.

Kort tenkt

2006-09-05T22:14:00.000+02:00

«Ikke hør etter, hør nå!»
Ordspillet var opplagt og pinelig, så den ene ballesteinen skumpa borti den andre og sendte ei bølge av kvalmsmerte opp forbi rævhullet og BANG inn i nervesenteret. Fruktkjøttet lå i den sjette dumpa oppe fra venstre, tunga traff bylten og reiv den med seg ned i munnhulen, og kjeften laga en liten lyd akkurat da, så dressjakka foran snudde nakkehåret halvveis bak til ”hold kjeft”, hendene lagde en stille protest ved å presse den andre fra høyre gjennom den fjerde og femte fra venstre, ”ta meg i ræva”, og skallematen fakturerte ut ei bot til instinktet midt i kukkhodet.

Ord for helga

2006-09-01T15:22:00.000+02:00

På den aller siste siden av Italo Calvinos Le città invisibili
(Usynlige byer, 1973), sier Kublai Khan: "Alt er forgjeves hvis den
siste havnen ikke kan være noe annet enn helvetesbyen, og det er dit
ned i dypet strømmen suger oss i en spiral som blir stadig trangere."

Marco Polo svarer:
De levendes helvete er ikke noe som skal komme; hvis det finnes et
helvete, så er det det som allerede er her, det helvete vi bebor hver
dag og som vi skaper ved å leve sammen. Det finnes to måter å unngå
lidelsen ved dette på. Den første måten faller lett for mange: Å godta
helvete og bli en del av det, akseptere det i den grad at man ikke ser
det lenger. Den andre måten er risikabel og krever vedvarende
oppmerksomhet og øvelse: Å søke og å klare å erkjenne hvem og hva det
er som midt i helvete ikke er helvete og få det til å vare, og å gi
det rom.

Ikke på vei ned i en brønn for å hente opp en død hund

2006-08-28T15:27:00.000+02:00

Ikke på vei ned i en brønn for å hente opp en død hund, ikke på vei ut mot vannkokeren for å hente tevannet, eller inn i skapet etter sukkeret. Har aldri sett onkler med skarpladde børser og myke overarmer fått vise verden hvor den egentlig hører hjemme, har aldri sittet under pulten fordi flyalarmen nekter å holde kjeften lukka, faren min har aldri skreket varselet sitt opp mot ei våt takrenne, men solen og mennesker står opp på utsiden av tredøra hjemme, foran ei oppredd seng i tredje etasje, har sett inn i mitt eget rot og prøvd å blåse bort slimet med hårtørker, men med vekslende hell, fordi finske småovner slutter å varme når det blir for hett, og da skrur de seg ikke på før nesten en time har gått. Aldri vært den som kasta skoen i veggen, mamma hørte godt, ho pressa hodet inn i brystet med hendene over det andre øret, så alarmen aldri nådde fram, og uti hagen stod pappa, pianospilleren, og fikla med en lang pinne.

Du kan si mye pent om stygge folk

2006-04-25T16:01:00.000+02:00

"Jeg vil tro at de fleste kunne tenke seg litt mer romslige kår, rett og slett fordi man behøver en mer variert livsstil enn hva dette budsjettet tillater for å bli et dannet menneske", skrev en studentpolitiker i Trondheimsstudentenes avis Under Dusken for en stund tilbake.

Jeg blir nært sagt litt forbannet av det utsagnet der. Kanskje han burde gå til biblioteket og låne seg litt litteratur fra, la oss si, Bulgaria, eller Sør-Amerika, og forsøke å lese noe som ikke er skrevet av fete, vestlige menn som kjeder seg, eller unge, nordiske og anemiske kvinner som føler seg oversett (men aldri blir oversatt). Skal vi for eksempel ta oss ei lita historisk raljering. Hva om verdens dannede hadde hatt litt mer romslige kår ...

Hamsuns Sult ville kanskje hett Smult? Og ikke handlet så mye om individet som går i oppløsning, som at te blir bedre med sukker.

Eller hva med Wittgenstein om han ikke hadde gitt bort arven sin? Se for det åpningssetningen i tractatus; "The bird is all that is at stake" Etterfulgt av det posthume skriftet Gastronomiske undersøkelser.

Tenk deg om Ibsens far aldri gikk dunken, og den unge gutten slapp å bo trangt og kummerlig i Grimstad? Kanskje vi ville lest om Peer Grynt-Grynt – en barnebok for borgerskapet? Eller Nora som kommer tilbake for å slikke sausnebbet.

Det er dumt å trekke fram Fredrik fra Kongsberg, men hadde han hatt penger til hodepinetabletter ville kanskje Sara fra Toten holdt kjeft hele livet hans. Og du husker vel hvordan hun talte? (Her skal du være bra fattig på penger og bra rik på fantasi for å skjønne hva vi mener) (Slik spiste Zarathustra...?)

Bukowski tror jeg ville blitt bedre. Eller .. hvordan skulle han noensinne ha skrevet Factotum? Eller Post Office, eller Ham on Rye, eller Notes of a dirty old man, eller The most beautiful woman in town and other stories, eller hot water music, eller, nei, hva skulle han skrevet? 101 ting jeg lærte på internatskolen? 304 oppskrifter? Smukke billeder?

Personlig ville jeg likt å lest Dejan Enevs tanker om Sofia om han satt i ei villa i Varna. Menneskejeger? Nei, han ville nok skrevet Lykkejeger og vært stråmann for T5PC.

Ok, nok ett poeng. Gogol ville kanskje aldri ha kunne skrevet Revisoren om han ikke eide nåla i veggen. Og bare for å synke enda lavere; det er ikke en bok om KPMG.

Disse lærde poengene er billige, men det er jo også nettopp poenget.

Hva om vilje, kombinert med talent, kombinert med ønsket om å overleve har dannet grunnlag for det vi vurderer som dannelse i våre dager? -- Oi, sier du, myten om den lidende kunster? Nei, heller en avliving av myten som sier at dama må være feit for å synge arier.

Men litt alvorlig? Hvor mye udannet pakk er det ikke blant verdens velhavende? Kanskje en teori kan være: Rikdom og romslighet fører til lathet? Er den amerikanske musikkeliten et dannet følge? Er bildet av limousinene som ruller opp foran Metropolitan et bilde av mennesker som gjør sitt ytterste for å utvide sin egen horisont? Som bevisst og aktivt inngår i en dannelsesprosess?

Kort anekdote: En professor ved NTNU ble tilbudt jobb i Hydro etter sin doktorgrad i filosofi. For å inspirere til klassikk dannelse? Nei. For å hjelpe toppsjefene til å memorere de rette glosene å levere mellom cocktailglass og sprudlevann. Ja. For å lære bort god oppførsel i operaen, ikke god innsikt i operetten.

Vi avslutter med et sitat fra den en gang så bemidlede kunstner og skuespiller James Dean: "Hey, I can drive."

(Teksten er skrevet sammen med Simenrom)

Barn og bøker

2006-03-08T13:13:00.000+01:00

I går natt lå jeg våken og tenkte på hvordan jeg best mulig kunne forberede mine framtidige barn på livets spissrotgang. Først behandlet jeg det problematiske forholdet mellom ønsket kunnskapsnivå, sosial levedyktighet og individuell, sant nok begrenset, frihet. Min ti år gamle sønn kunne, i følge tankeekspirimentet kveila ut under skrivebordslampa, risikere å komme hjem fra skolen og finne post-it lapper på alt selvstendig interiør i huset. På lappene skulle et fremmedspråklig subjekt være kråketegna ned, men korrespondansen mellom ordet og objektet det var festet på, skulle være forskjøvet. På stolen skulle det henge en lapp hvor det stod "la finestra", og på vinduet en lapp hvor det stod noe helt annet.

Min tiåring måtte da ta lappen, pile fra rom til rom, og forsøke å finne et egnet sted hvor forholdet mellom tegn og ting var ubrytelig. Rent bortsett fra innsikten om at språksystemer er bygget på konvensjoner og felleskaplig enighet, ville poden mest sannsynelig bygge seg opp et verdifullt vokabular. Andre øvelser kunne være ukens fremmedspråklige dag, hvor hele familien måtte svare hverandre på det språket de ble tiltalt på, litt som vårt eget departement innenfor husets altfor mange vegger. Disse enkle grepene kunne altså med stor sikkerhet pårvirke mitt barns, eller mine barns, møte med storsamfunnet, gjøre dem rede når de forlot redet. Viktigheten av å forstå det lune hjemmet - eller bøkene, hvor jeg ofte føler meg nærmere arnen - ikke som virkelighetsflukt, men som virkelighetstrening, noterer seg derfor selv ned i notatblokka.

For min egen del leser jeg for livet. La oss forestille oss en lettbeint metafor, noe vi forhåpentligvis alle kan relatere til, nikke mot; boka trer inn i vennehammen. En Reisen til jorden indre i Haralds klær. Ikke en venn vi underkaster oss, men en venn vi samtaler og bygger erfaringer med, ikke en venn hvis autoritet sniker seg forbi ens egenfølte selvtillit, men en venn som deltar i moralske og personlig vurderinger og diskusjoner. Gjennom denne vennen verket gestalter, utvikler vi vår etiske refleksjon; vår evne, og kanskje lyst, til rett handling. Når jeg leser står jeg dypt i fjellveggen, med aluminiumsturbiner og toppfesta tauverk, rede til å ta sjansen det er å nå den neste hyllesatsen i forfedres ryggstøtte. Sjanser som i det virkelige livet kunne resultere i den styggtrygge død.

Slik blir Dickens og Dejan Enevs bøker vennene som tvinger oss til å gå runder med oss selv vi helst skulle vært foruten, men som vi likevel snubler styrka ut av som bedre mennesker.

I kjønnevannet

2006-03-03T16:39:00.000+01:00

På øya som i atten år var mitt barndoms univers, hadde vi ei tjønn på ti-tolv favner på det dypeste. Bunnen var selvsagt synkebunn, og tre-fire unger hadde gått gjennom isen og drukna, så barnelika lå gjemt der nede et sted.

Farga sort av familiesorgen, sto tjønna last og brast med min egen oppvekst. Etter endt understimulert skoledag, traska vi forbi epletrær, gam og fryd, og like før siste merradauen av ei bakka skøyt opp mot husa på boligfeltet, lå speilet foran oss og varsla noe som kunne være, og noe som aldri fikk oppleve er. Tjønna var aldri ond, ingen kaster ut moralske dommer over naturkrefter, med mindre de vil kapitalisere på det religiøst, og ingen sparker deg i bakhuet når du forskjønner det du frykter, eller det du ikke forstår. Langt ifra alltid er Det andre, som pæremodne intellektuelle kaller det andre, noe som nører hateflammen. Veldig ofte er Det andre resultat for panegyrisk beundring. Vel, tankerekka går videre, og jeg tror dere skjønner.

Men kjønn er ikke tjønn. Kjønn har ikke synkebunn. I dag leste jeg universitetspamfletten, og på side 8 dukka det opp en sak med glade sosialdemokrater, og de hadde planen klappa og klar. De ville bedrive radikal kjønnskvotering for å bedre på kjønnsforholdene i forskerstaben ved universitet. Faen om de skal! Kvinner gjør det skarpere enn menn i akademia, og om du ikke vil ta mitt ord på det, kan du nok lese i selsamme publikasjon. Kvinner har få mekanismer som jobber mot dem i forhold til forskerrekruttering, og de få de har, dør ut med siste generasjon av analytiske filosofer ved universitetene her til lands. Når det åpenbart finnes naturlige utviklingstrekk innenfor akademia som regulerer kjønnsfordelingen, synes det unødvendig å benytte seg av konstruerte ordninger som favoriserer et kjønn fremfor et annet.

RRRRRRRRRRRRRRRRRRINGA DING DING

2006-03-01T14:27:00.000+01:00

Akkurat idet snøen laver ned og lager djevler av osloboere, spraker en satan i meg og hvisker sommer. Men han hvisker ikke sommer med et hint av humleglass, han hveser sommer med et stenk av utilstrekkelighet. Krittet på tavla skriver selvfølgelig sommerjobb i krigstyper, og smuldrer du krittet opp og sniffer det, er det omtrent der hvor jeg er nå; uten et high i millimetermarkers omkrets. Strengt tatt, og da mener jeg om du er virkelig streng, synes det rart at jeg befinner meg uten jobbtilbud, men det mener vel kanskje alle som sitter og venter på telefoner. Men jeg ville egentlig ikke gjøre annet enn å dele en felles bekymring, og heise et flagg som sier sammaher. Syte kan en gjøre i grava.

Nakkeknekker hakkespetter

2006-02-27T15:07:00.000+01:00

Forbanna mange ting har slått meg mens jeg har vært bortreist; jeg burde skrive om problemene ved norske universiteter, jeg burde berøre idiotien i mystikkens transcendens fra enestående personlig til enhetlig offentlig, kanskje snike inn noen steiner i snøballen som ruller i forbindelse med ol. Vel, jeg kan i alle fall si dette: Jeg liker øl bedre enn ol.

Jeg har lest to bøker, og kan anbefale én av dem: John Fantes Vent til våren, Bandini. Den andre, Nicolai Houms Knekk nakken, min venn inneholdt få lyspunkt. Historien er et klart strikka veggteppe strukket ut over vaklende og dårlig avtegna personligheter, eller karakterer, som mennesker heter når de opptrer i romaner. Pøh. Jeg vet det er på grensen til uforskammet å dismantle hele romanforsøket hans i en setning, men denne bloggen vil aldri tilby annet enn strengt subjektive verdivurderinger; ispedd sporadiske moralske utfall mot romaners antatte innhold i så måte. Jeg er ikke nervøs for å gi hele teorikasten (fra form til poststruk) et ding-dong mellom øynene, og jeg vinker til Leavis med smil om munn. Slik vil det bli.

Neste gang jeg sitter foran her og skriver, lover jeg å ikke være så intern. Jeg tenderer mot alltid å glemme at de som leser det jeg skriver ikke sitter i mitt eget hode. Men slik er det når en til vanlig holder sine ord tett inntil brystet.

Labber nedover veien med ei øks i ryggen

2006-02-17T16:00:00.000+01:00

Om det så gjelder grunnskole eller universitet, familieselskap eller sammenkomster med venner og bekjente, er det sosiale mekanismer som slår inn med ei tung slegges kraft i ønskedrømmer om menneskemøter. Først og fremst er det konfliktfrykten og kompromisssøket tegna opp i flukten fra kontroversielle samtaleemner, insisteringen på de gode intensjonene, som initierer de mørkeste bøygene foran interessante meningsutvekslinger. På universitetet er det nødvendigheten av å tilrettelegge debatten, eller i praksis terminere den, med hensyn til de lite forberedte, evneveike og arbeidsskye. På grunnskolen er det frykten for å forlate noen, om momentumet framover får lov til å virke fritt inn i spaserturene gjennom pensumtekstene. I familieselskapene er det redselen for å støte noen med ubehagelige spørsmål, for eksempel om hvorfor de velger å bruke bibelen som livsfilosofisk bestikk. I sammenkomster med venner er det alltid en eller annen som har et sår vi ikke kan pirke i, selv om en slik ubehagelig pirking muligens kunne være med på å fjerne fremmedlegemer fra det betente kjøttet.

Nåja, det er ikke tyngre enn som så. Denne blogen er i hvert fall bestemt på å nekte å godta gode intensjoner. Argumentene bygger seg opp etterhvert.

Seint og godt og jævla hardt

2006-02-16T21:26:00.000+01:00

Jeg er altfor seint ute. Alltid. Så det passer godt å slenge meg inn i sirkuset når de fleste har avslørt tryllekunstnummeret, banka opp klovnene og mata elefanten. Uten å gjøre noe stort nummer ut av det, starter jeg altså med dette i dag. Helt sikkert fordi jeg har et behov for å fylle kveldstimene med andre ting enn kabal, og helt sikkert fordi jeg liker tanken på å skrive for noen. Dette er altså første bordsetting, og jeg vil ikke kjede dere med å presentere livet av verten. Jeg er ung og bosatt i storbyen, det er for så vidt det. Vi snakkes mer etter hvert.